Alle møter en eller annen krise i livet før eller siden. De kan selvfølgelig ha mange grader av alvorlighet, men alle gir oss et potensiale til forandring.
Jeg vil dele med dere min krise som oppstod nå på nyåret og som motiverte meg til å endre kurs i livet.
Jula hadde gjort sitt inntog med masse god og fet mat, horder med konfekt og kaker, fenalår og diverse søte drikker. All fysisk aktivitet bestod i å gå mellom sofa og kjøkken, for å enten lage nye deilige retter eller fordøye nok et bugnende julematbord.
Jeg hadde kjent at det murret litt smerte og stivhet i venstre hofte som kom og gikk på ettersommeren. Men plutselig i midten av januar ble jeg betraktelig stivere etter å ha båret på noe tungt (både fysisk og mentalt). Jeg bet tennene sammen på min deltidsstilling som lærer, men stivheten ble til ilende smerter fra skinka og nedover venstre fot helt til fotsålen. Til slutt måtte jeg kapitulere og få time hos legen.
Hos legen fikk jeg diagnosen ryggprolaps og fikk 1 ukes sykemelding og beskjed om å spise betennelsesdempende medikamenter (Voltaren). Det var en kraftig vekker! Det er rart hvor lenge en klarer å undertrykke kroppssymptomer, men en eller annen gang roper kroppen så høyt at en til slutt MÅ handle. For meg var første handling å komme meg til legen!
Jeg forstod umiddelbart at nå har jeg minst to valg. Enten fortsette livet som før i håp om at det bare "ordner seg", eller så må jeg ta beskjeden på alvor å gjøre noen endringer! Jeg valgte å ta ansvar og begynne...
Jeg vil dele med dere min krise som oppstod nå på nyåret og som motiverte meg til å endre kurs i livet.
Jula hadde gjort sitt inntog med masse god og fet mat, horder med konfekt og kaker, fenalår og diverse søte drikker. All fysisk aktivitet bestod i å gå mellom sofa og kjøkken, for å enten lage nye deilige retter eller fordøye nok et bugnende julematbord.
Jeg hadde kjent at det murret litt smerte og stivhet i venstre hofte som kom og gikk på ettersommeren. Men plutselig i midten av januar ble jeg betraktelig stivere etter å ha båret på noe tungt (både fysisk og mentalt). Jeg bet tennene sammen på min deltidsstilling som lærer, men stivheten ble til ilende smerter fra skinka og nedover venstre fot helt til fotsålen. Til slutt måtte jeg kapitulere og få time hos legen.
Hos legen fikk jeg diagnosen ryggprolaps og fikk 1 ukes sykemelding og beskjed om å spise betennelsesdempende medikamenter (Voltaren). Det var en kraftig vekker! Det er rart hvor lenge en klarer å undertrykke kroppssymptomer, men en eller annen gang roper kroppen så høyt at en til slutt MÅ handle. For meg var første handling å komme meg til legen!
Jeg forstod umiddelbart at nå har jeg minst to valg. Enten fortsette livet som før i håp om at det bare "ordner seg", eller så må jeg ta beskjeden på alvor å gjøre noen endringer! Jeg valgte å ta ansvar og begynne...
Frans av Assisi sier: "Begynn med det nødvendige". Og for mitt vedkommende så begynte jeg med å spise tablettene fra legen, for det var helt klart en betennelses-reaksjon der bak som trengte og dempes. Jeg bestemte meg også for å kutte sukker-inntaket fullstendig, da sukker er noe som gir grobunn for betennelsesreaksjoner i kroppen. Jeg ville legge til rette for at kroppen hjalp til i helbredelses-prosessen. Jeg bestemte meg for å spise mer frukt og grønt, og da spesielt RÅ grønnsaker og frukter (oppbyggende og rensende for kroppen). Det betød at jeg kuttet ut fruktjuicer som er pasteurisert og inneholder masse fruktose (værstingen blant sukker), og laget mine egne smoothier og pressede juicer (appelsin er billig på denne årstiden!!). Jeg hadde tenkt på kostomlegging lenge, men jeg måtte altså bli SYK før jeg ble motivert nok til å faktisk gjøre endringen!
Frans av Assisi sier videre: "Fortsett med det mulige". Så da satt jeg i gang med å MEDITERE og REFLEKTERE omkring hva som virkelig foregikk i mitt liv. Jeg oppdaget flere sammenhenger med økonomisk bekymring, bekymring om K-hjelpas framtid og andre følelser av nederlag og fortvilelse. For meg er det helt logisk at kropp og sinn speiler hverandre, eller at de er to sider av samme mynt om du vil. Og jeg er vel bevisst på at indre stress (langvarige bekymringer og fortvilelser) gir mange effekter på kroppen som gjerne resulterer i smerter, ubalanser og sykdom (både fysisk og psykisk).
Så hva gjør en så med slike mentale og psykiske ubalanser som tapper en for energi? Jeg er heldigvis velsignet med mange redskaper i skuffen som coach og terapeut. I mitt tilfelle økte jeg mengden med meditasjon (avstresse kroppen), jeg fant fram lydfiler og bøker med affirmasjoner (støttende setninger til meg selv som ga håp og kraft), jeg fikk hjelp til å sortere tanker og følelser hos en fantastisk god venn og integrativ terapeut (det er dessverre ingen InnerLifeTerapeuter i Tromsø), og jeg jobbet tidvis med EFT-teknikken (Emotional Freedom Technique) som plutselig dukket opp via Facebook. I tillegg kom gode venner og familie inn på banen og møtte meg på mine følelser og behov. Det er jeg utrolig takknemlig for!!! Og mest av alt jeg FOKUSERTE på HELBREDELSE istedet for sykdom.
Frans av Assisi avslutter med: "Og du vil en dag ha oppnådd det umulige". En uke etter at jeg gikk til legen med uutholdelige smerter så var jeg så godt som smertefri. Jeg prøvde meg på jobb allerede etter en uke, men oppdaget at det provoserte gradvis fram smertene igjen. Så jeg kapitulerte igjen og satt min helse høyere enn "samvittigheten" overfor jobben, og tok ut sykemelding enda en uke.
Nå er det 1 måned siden jeg fikk prolapsen, som har vært en stor gave og vekker av en ny bevissthet i meg. Jeg har fortsatt å spise mye rå grønnsaker, og jeg har sørget for å komme i gang med lystbetont trening (dans og turer ute i naturen). Jeg skal til MR-undersøkelse i mars, og er spent på hva de finner. For smertene er helt borte! HURRA for KRISA!
Skrevet av Veronica Bergan, daglig leder i K-hjelpa
Frans av Assisi sier videre: "Fortsett med det mulige". Så da satt jeg i gang med å MEDITERE og REFLEKTERE omkring hva som virkelig foregikk i mitt liv. Jeg oppdaget flere sammenhenger med økonomisk bekymring, bekymring om K-hjelpas framtid og andre følelser av nederlag og fortvilelse. For meg er det helt logisk at kropp og sinn speiler hverandre, eller at de er to sider av samme mynt om du vil. Og jeg er vel bevisst på at indre stress (langvarige bekymringer og fortvilelser) gir mange effekter på kroppen som gjerne resulterer i smerter, ubalanser og sykdom (både fysisk og psykisk).
Så hva gjør en så med slike mentale og psykiske ubalanser som tapper en for energi? Jeg er heldigvis velsignet med mange redskaper i skuffen som coach og terapeut. I mitt tilfelle økte jeg mengden med meditasjon (avstresse kroppen), jeg fant fram lydfiler og bøker med affirmasjoner (støttende setninger til meg selv som ga håp og kraft), jeg fikk hjelp til å sortere tanker og følelser hos en fantastisk god venn og integrativ terapeut (det er dessverre ingen InnerLifeTerapeuter i Tromsø), og jeg jobbet tidvis med EFT-teknikken (Emotional Freedom Technique) som plutselig dukket opp via Facebook. I tillegg kom gode venner og familie inn på banen og møtte meg på mine følelser og behov. Det er jeg utrolig takknemlig for!!! Og mest av alt jeg FOKUSERTE på HELBREDELSE istedet for sykdom.
Frans av Assisi avslutter med: "Og du vil en dag ha oppnådd det umulige". En uke etter at jeg gikk til legen med uutholdelige smerter så var jeg så godt som smertefri. Jeg prøvde meg på jobb allerede etter en uke, men oppdaget at det provoserte gradvis fram smertene igjen. Så jeg kapitulerte igjen og satt min helse høyere enn "samvittigheten" overfor jobben, og tok ut sykemelding enda en uke.
Nå er det 1 måned siden jeg fikk prolapsen, som har vært en stor gave og vekker av en ny bevissthet i meg. Jeg har fortsatt å spise mye rå grønnsaker, og jeg har sørget for å komme i gang med lystbetont trening (dans og turer ute i naturen). Jeg skal til MR-undersøkelse i mars, og er spent på hva de finner. For smertene er helt borte! HURRA for KRISA!
Skrevet av Veronica Bergan, daglig leder i K-hjelpa
RSS Feed